Negative konsekvenser

Uten negative konsekvenser, finnes det ingen insentiver til forbedring. Uten negative konsekvenser, finnes det ingen måte å lære av feil. Det er en viktig biologisk funksjon at man opplever negative konsekvenser. Det er også viktige samfunnsmessige og økonomiske funksjoner, at man opplever de negative konsekvensene. Vi blir født nakne inn i denne verden og vi lærer hvordan vi skal overleve ved å utforske den og gi hjernen stimuli.

Det er veldig lenge siden vi lærte at det var fornuftig å gå sammen i frivillige samfunn. I samfunnet kan vi fordele jobbene mellom hverandre, støtte hverandre mot farer og problemer. Ikke minst gjør det kunnskapdeling mulig, som er viktig for fremgang og vekst.

For mye av noe godt, kan lett bli snudd til noe vondt. Vi mennesker er glad i det som er godt, vi utsetter oss selv gjerne for risiko for å oppnå litt mer glede. Mulighetene til selv bestemme balansen mellom risiko og gevinst, har blitt stadig med innskrenket av statlige reguleringer. I dag har folk flest det bedre enn noen tidligere gang i historien, årsaken til dette er først og fremst resultatene til de menneskene som har gjort produktivt arbeid opp gjennom historien. Teknologisk utvikling og fremgang har gitt oss velstand. Det er ikke staten som har skapt velstanden i Norge, det er menneskene.

Frivillig samarbeid er et gode, det gir en gjensidig gevinst for partene i et samarbeid. Når man har en stat med voldsmonopol, som tvinger frem samarbeid, er det ikke lengre frivillig og individene får ikke lengre muligheten til å avstå fra samarbeid som man innser ikke har en positiv oppside. Det er en kombinasjon av to ting som er problematisk ved regulering av det frivillige samarbeidet:

• a) Alle tvinges til å gjennomføre samarbeid man vet ikke er positivt, over lengre periode og gjentatte ganger.
• b) Når staten benytter tvang til å redusere de negative konsekvensene, forsvinner insentiver for rasjonelle valg og handlinger.

Eksemplene er mange og la meg bare nevne to eksempler på hva som menes med de to setningene ovenfor:

a) Banknæringen i USA ble tvunget til å gi ut masse usikre boliglån, til mennesker som ikke hadde sikkerhet og ingen mulighet til å klare avdragene sine. Barack Obama var en av flere som stod bak et søksmål mot Citibank tilbake i 1994, som tvang Citibank til å fortsette en praksis de selv forstod var problematisk. Mange politikere i USA har lenge jobbet for å gjøre det enklere for borgerne å ta opp store og usikre lån, også presidenter. Dette er en viktig årsak til den siste finanskrisen som kostet mange, mange milliarder og at mange har mistet sine hjem og blitt satt i store økonomiske problemer.

Grafen nedenfor viser hvordan det var en eksplosjon av antall lån med dårlig sikkerhet fra 2004. Dette var et resultat av at United States Securities and Exchange Commission (vanligvis kjent som the SEC), det føderale tilsynet i USA som har ansvar for handelen med verdipapirer, reduserte kravene til sikkerhet.

Det er liten tvil om at det er et komplisert og omfattende puslespill å forstå alle årsakene og konsekvensene av finanskrisen som varte fra 2007 til 2010. Jeg skal ikke påstå at jeg vet hva som er sannheten, men jeg tror at statlig reguleringer er en viktig årsak til noen av problemene. Mange tror at det var for lite reguleringer som var årsaken til krisen og roper høyt for å innføre enda mer reguleringer enn vi allerede har. Jeg tror økte reguleringer vil skape et enda mer komplisert bank- og finansmarked, som blir enda vanskeligere å forstå og forutsi. Vi vil se enda mer kompliserte finansielle produkter, som forbrukere vil forstå enda mindre av og mange vil lett bli lurt inn i ulykken.

Eksempelet mitt viser hvordan de som jobbet i banknæringen nærmeste ble tvunget til å gjennomføre avtaler, selv om de visste at mange av kontraktene var råtne fra første dag. Man kan nok også si at mange ble grådige og utnyttet muligheten til å gi bort (og ta opp) usikre lån, noe som er logisk når man ikke må ta ansvaret for de fremtidige negative konsekvensene.

b) Når finanskrisen først var en realitet, kom statene inn og gav masse hjelp til bedrifter og banker som kom opp i økonomiske problemer. Dette er det jeg mener med å redusere de negative konsekvensene. Her i Norge gav Regjeringen krisepakker til bank- og finansnæringen på flere hundre milliarder.

Her har man gjort hva man kan for å fjerne de umiddelbare negative konsekvensene, man har unnlatt at markedet selv får oppleve konsekvensene av sine egne handlinger (som i noen tilfeller var påtvunget av staten). Dermed fikk ikke markedet muligheten til å gjøre de nødvendige korrigeringene i denne omgangen, men dem vil sannsynligvis komme senere og da ha større konsekvenser.

Noen må betale regningen

Det er alltid noen som må betale regningen, og det er den gjennomsnittlige borgeren som er i produktiv arbeid. Når man satser sine penger og verdier på risikofylte investeringer og ting går galt, da bør man sitte igjen med skjegget i postkassen. Man kan ikke bli reddet hver eneste gang, da vil man aldri lære noe.

«Det skal lønne seg å jobbe» er et slagord blant sosialistene i disse dager, og da snakker jeg ikke kun om partiene på venstre side av den norske politikken. Dette gjelder alle partier på Stortinget; FrP, Høyre, Arbeiderpartiet, m.m.. Det er noe merkverdig at politikerne må komme opp med et slikt slagord, er det ikke selvsagt at man må jobbe for å overleve? I Norge har vi utrolig gode støtteordninger for dem som ikke ønsker å jobbe eller som har problemer med å jobbe. For lavtlønnede, enslige med barn er det i dag mer lønnsomt å være på uføretrygd. Vi har gode støtteordninger for dem som ønsker å gjøre ikke-produktivt arbeid. For mange mennesker er det ikke lengre lønnsomt å være i produkt arbeid, og det har politikerne begynt å forstå.

Dem som er i produktivt arbeid er dem som betaler regningen for resten. Kjell Salvanes mener det må en holdningsendring til i befolkningen for å snu utviklingen. Han mener vi risikerer en smitteeffekt hvor de som jobber begynner å føle at man ikke får noe igjen for å jobbe. Han har  rett i at det er en smitteeffekt og det er derfor veldig viktig for staten å bruke sitt apparat for propaganda om hvordan skattenivået i Norge ikke er så alvorlig stort. Hvem tror på Helga Pedersen (Arbeiderpartiet) når hun påstår vi har et skatte- og avgiftsnivå på 38 prosent?

Å hjelpe dem som har det vanskelig i samfunnet er viktig. Det er en iboende vilje i mennesket til å dele av sine verdier og hjelpe de trengende. Hvis man faktisk mener og tror dette er virkelig, da burde det være unødvendig å bruke statlig trusler og tvang for å innkreve penger. Jeg tror at mennesker i et samfunn er gode med hverandre, og hjelper hverandre. Selv om ikke alle er villige til å hjelpe, mener jeg det ikke er moralsk forsvarlig å tvinge noen til å hjelpe.

Ond sirkel

Når staten har kommet langt nok i å fjerne alle negative konsekvenser av handlinger og levestil til mennesker, vil samfunnet begynne å forfalle. Når det ikke lengre er store alvorlige konsekvenser med dårlig personlig helse, vil mange begynne å forfalle. Når det ikke lengre er store alvorlig konsekvenser av å gjøre intelligente og rasjonelle avgjørelser, vil mange begynne å forfalle. Det er økende antall mennesker som snylter på systemet. Det er store tall av uføretrygdet personer.

Ved først å tvinge et menneske til å gjøre noe mot sin vilje, som har negative konsekvenser, og deretter komme inn å hjelpe med å redusere eller fjerne de negative konsekvensene, vil vi få en ond sirkel av irrasjonelle valg og handlinger blant befolkningen. Kostnadene av dette vil vi ikke merke før de virkelige blir store, ved å utsette problemene og konsekvensene overføre vi regningen til fremtidige generasjoner.

Løsningen er frivillighet fremfor tvang

Løsningen på problemene som oppstår når de negative konsekvensene blir fjernet, er selvsagt å gjeninnføre frivillighet som den eneste mekanismen for medmenneskelige forhold og samarbeid. Hvis en bank ikke er villig til å gi et lån, skal ikke lengre borgerne få lov til å bruke staten til å gi trusler mot banken. Hvis et menneske gjør en risikofylt investering, skal han ikke lengre ha muligheten til å bruke staten til å true til seg penger fra alle de andre i samfunnet for å dekke sine egne tap.

Det er viktig at man opplever de negative konsekvensene av dårlige valg, slik at man kan lære av sine feil og gjøre bedre neste gang. For at dette skal bli mulig, må staten trekke seg tilbake og la samfunnet leve fritt og fredelig.

(Foto av Carmen Kong)