Statens anatomi (del 4)

Hva staten frykter

(Les del 1, 2, 3) Det staten frykter over alt annet, er selvsagt trusler mot dens egen makt og eksistens. Døden til en stat kan komme på hovedsaklig to måter: (a) gjennom overtakelse av en annen stat, eller (b) gjennom revolusjon av borgerne, slik vi har sett i den siste tiden i Nord-Afrikanske stater. Kort fortalt, enten ved krig eller ved revolusjon.

Krig og revolusjon, de to grunnleggende truslene mot en stat, får alltid stor oppmerksomhet fra staten og det iverksettes en rekke tiltak for propaganda til folket. Som nevnt tidligere, er det essensielt at staten mobiliserer befolkningen til å tro at man forsvarer seg selv, når man forsvarer staten. Feilslutningen av dette kan man se når det gjelder verneplikten i Norge og hvordan det går med dem som nekter å «forsvare seg selv», individet har ingen rett til å forsvare seg mot en tvunget militærtjeneste.

Når en stat er i krig, blir gjerne dens makt utvidet under slagordene som «forsvar» og «krisetilstand». Det blir mulig for staten å innføre restriksjoner som normalt ikke ville vært mulig i en fredsperiode. Dette har vært veldig tydelig i USA etter krigen mot terror ble et faktum.

Krig gir mange fordeler til staten, faktisk har alle moderne kriger ført til ulike tiltak som har gitt staten permanente økte statlige oppgaver i samfunnet. Krig gir dessuten staten en fristende mulighet til å erobre andre landområder hvor den kan utøve sin monopolvirksomhet på makt. Randholp Bourne hadde nok riktig når han skrev at «krig er helse til staten», men krig representerer for en stat enten helse eller alvorlige skader.

Vi kan teste hypotesen om at staten er mer interessert i å beskytte seg selv, eller dens undersåtter ved å spørre følgende: Hvilken kategori av forbrytelser forfølger og straffe staten mest intenst – de mot private borgere eller handlingene mot staten? De alvorligste forbrytelsene er nesten uten unntak, ikke dem som invaderer privat eiendom eller personer, men farer mot staten. F.eks. forræderi, desertering av en soldat til fienden, unnlatelse å registere seg til verneplikten, konspirasjon, m.m. og hva med økonomisk kriminalitet som forfalskning av penger eller unndragelse av skatt? Hva med ressursene som settes inn på etterforskning når en politimann blir overfalt mot overfall av en vanlig borger? Selv med denne åpenlyse prioritering med beskyttelse av seg selv (staten), er det få som reagerer på denne inkontinensen.

Hvordan stater relaterer til hverandre

Siden det territoriale området av jorden er fordelt mellom ulike stater, er det viktig med mellomstatlig forbindelser. Dette opptar mye av tiden og ressursene til staten. Den naturlige tendensen til en stat er å utvide sin makt, eksternt vil det tilsi å utvide til nye territorielle områder. Med mindre et område er statløst eller ubebodd, innebærer en slik utvidelse en interessekonflikt mellom statene og deres ledere. Bare ett sett med herskere kan få monopol på tvang over ett territorium til enhver tid. Stat X må bruke krig for å presse ut stat Y fra et gitt område. Krig er risikofylt, men stater vil alltid ha denne tendensen, avbrutt med perioder av fred og ved skiftende allianser og koalisjoner mellom stater.

Lover og samarbeid mellom stater har kommet til, selv om det ikke har eksistert en global super-stat. Dette har primært vært drevet av behovet for private å gjøre handel på tvers av stater. Avtaler mellom statene har også blitt etablert for å beskytte den uskyldige og sivile delen av befolkningen i krigskonflikter.

Konflikter i tidligere århundrer var mer sivilisert enn i dag og handel har alltid vært opprettholdt mellom stater i konflikt, da det alltid har vært gunstig å engasjere seg i frivillig handler som er til felles fordel.

Hvor langt stater har overskredet reglene for sivilisert krigføring i dette århundret trenger ingen utdypning. I moderne tid av total krig, kombinert med teknologi av total ødeleggelse, er selve ideen om å holde krigen begrenset til statens apparat en sjarmerende og foreldet drøm.

Når stater ikke er i krig, er det viktig med avtaler som holder friksjonene ved et minimum. Det er viktig å innse at det aldri er statene som eier et område, det er privatpersoner. En stat har egentlig ingen rett til å avtale om «overgivelse» av et begrenset territorium til en annen stat. Tenk på konflikten mellom Israel og Palestina, hvor meningsløs denne faktisk er og hvordan det ville vært mye bedre forhold i midtøsten om befolkningen hadde hatt frihet.

Historien som et kappløp mellom statsmakt og samfunnsmakt

Akkurat som de to grunnleggende og gjensidige utelukkende sammenhengene mellom fredelig samarbeid eller tvunget utnyttelse, produksjon eller predasjon, er menneskets historie og spesielt vår økonomiske historie, å anse disse to prinsippene i en evig konkurranse. På den ene siden har vi kreativ produksjon, fredelig utveksling og samarbeid, på den andre siden, har vi tvang og utnyttelse av de førstnevnte sosiale relasjonene.

Albert Jay Nock beskrev disse motstridende styrkene som «samfunnsmakt»  og «statsmakt».

Samfunnsmakt er menneskets makt over naturen, menneskets transformasjon av naturens ressurser og forståelse av naturens lover, som utnyttelse til fordel for alle individer. Samfunnsmakt er makt over naturen og forbedring av levestandard som oppnås når vi gjør gjensidig og frivillig utveksling med hverandre.

Statsmakten, som vi har sett, representerer en utnyttelse og parasittisk beslag av produksjonen, en tapping av ressursene i samfunnet til fordel for ikke-produktive herskere. Mens samfunnsmakt er over naturen, er statens makt, makt over mennesket.

Gjennom historien, har menneskets produktive og kreative krefter blitt brukt gjentatte ganger, til å finne nye måter å transformere naturen til menneskets nytte. Disse tidene i historien har samfunnsmakten vokst og vært i forkant av statsmakten, og når graden av statlig inngrep over samfunnet har økt, har fremveksten og nyskapningen blitt redusert. Men alltid, med et større eller mindre etterslep, har staten gått inn i alle områder hvor det er verdiskapning, og konfiskert verdier og lammet samfunnsmakten.

Hvis det syttende århundre til det nittende århundre var, i mange vestlige land, tiden da vi hadde akselererende samfunnsmakt og en økende frihet, fred og materiell velferd, har det tyvende århundre i hovedsak vært en tid der statsmakten har tatt seg opp – med en påfølgende utvikling mot slaveri, krig og ødeleggelse.

I det nåværende århundret, er alle verdens mennesker, utsatt for statlige og undertrykkende regimer. Staten har bevæpnet seg med verdiene som mennesket har skapt, gjennom konfiskering og utnyttelse for sine egne mål. De siste århundrene var tider da mennesket forsøkte å plassere konstitusjonelle og andre begrensninger på staten, bare for å oppdage at alle forsøkene med å sette begrensninger, har mislykkes. Av alle de formene for regjeringer som har eksistert de siste århundrene, har alle former for konsepter og institusjoner, feilet i oppgaven med å holde staten i sjakk og begrenset.

Løsningene på problemet med statene er langt unna. Kanskje nye veier må undersøkes og utforsket, hvis vi noensinne skal kunne finne svaret på hvordan vi kan oppnå et suksessfullt samfunn.

Statens anatomi

Del 1: Hva staten ikke er og hva staten er
Del 2: Hvordan staten beskytter sin eksistens
Del 3:  Hvordan staten overskrider sine grenser
Del 4: Hva staten frykter

(Disse innleggene er en mer eller mindre oversatt og forkortet versjon av The Anatomy of the State av Murray N. Rothbard, med noen forandringer)

(Foto av Darla Hueske)