Moralens voktere er alltid våkne i Norge, og det finnes ikke en sak eller et tiltak i samfunnet hvor de intellektuelle og politikerne ikke forfekter sine morale antagelser. Hvis folkeopinionen ikke konformerer med «moralen», og ikke bare aksepterer at «sånn er det bare», da må man ut å jobbe for å forme meningene til folket.
La oss først forklare hva saken gjelder. Noen i samfunnet ønsker å innføre døgnåpne barnehager, slik at foreldre som har arbeidstider og arbeidsmønster som ikke passer inn i den tradisjonelle åtte-til-fire-jobben. Andre ønsker å forby denne muligheten. Med dagens økende åpningstider i mange bransjer, er det et økende og naturlig behov for barnehager som har lengre åpent, også faktisk dem som har døgnåpent.
Her kommer jeg med en påstand: Jeg tror en økonomi med kraftige skatter og avgifter, kombinert med statlig styrt inflasjon og offentlig overforbruk, har ført oss over i en kredittbasert økonomi hvor det har vært lav terskel for (og billig) å låne seg opp til bolig og andre materielle behov. Dette har ført til at boligprisene går opp gjennom taket, og mye annet har økte kostnader (desto mer penger folk har, desto mer etterspørsel, som igjen presser prisene opp).
Alt i alt har det blitt veldig kostbart for en familie å leve under normale forhold, og begge foreldrene har blitt tvunget ut i arbeidsmarkedet for å få nok inntekter til å klare seg greit. Dette tror jeg er den desidert viktigste årsaken til behovet for døgnåpne barnehager.
Hvem tror at foreldrene til et lite barn, har mer lyst til å bruke tid på jobben, fremfor å være med sine egne barn? Dette er spørsmålet man bør stille seg før man begir seg ut i å mene noe om denne diskusjonen. For de aller, aller fleste, håper jeg og tror, at svaret vil være at foreldrene selvsagt aller mest har lyst til å bruke den dyrebare tiden sammen med sine egne barn!
Det virker som mange i den offentlige diskusjonen rundt døgnåpne barnehager ikke klarer å begripe dette grunnleggende spørsmålet. La meg gi noen eksempler.
Eksempler på motstand av døgnåpne barnehager
Hos Dagsavisen kan vi lese at det faktisk er ti år siden ble foreslått døgnåpne barnehage i Norge. Følgende står skrevet der:
«Mer fleksible åpningstider er et gode bare for foreldrene, og det er negativt for barna at barnehagene blir en slags kennel hvor man oppbevarer barna, sa barneombud Reidar Hjermann den gangen.» (min uthevelse)
Når man klarer å innse hvor viktig et barn er for foreldrene, da ser man lett igjennom denne misforståtte motstanden hos Reidar Hjermann.
Hvorfor er denne saken blitt aktuell igjen? Det er fordi KrF vil forby døgnåpne barnehager. Her virker det for meg som man ikke er villig til å betale for konsekvensene av den samfunnspolitikken man har vært en del av i mange, mange år. KrF kommuniserer at valgfrihet for småbarnsfamiliene er en av deres hovedsaker, hva er den prinsipielle og logiske konklusjonen at man da skal forby et bedre barnehagetilbud?
Årsak til økende barnehagebehov
I Norge har samfunnet valgt å fjerne de fleste negative konsekvenser ved å få barn i tidlig alder, og redusert negative konsekvenser ved å være aleneforeldre. Unge foreldre og mødre får gjerne ikke fullført en høyere utdannelse. I et jobbmarked som stadig er under press fra arbeidsvillige innvandrere fra andre land og en dramatisk økning i kunnskapsjobber, blir jobbmulighetene for en ung mor dramatisk begrenset.
Dette er nok en påstand, men jeg tror at et økende behov for mer kveldsåpne barnehager er en konsekvens av at jobbene som mange av unge foreldre må ta til takke med, er den type jobber som er turnus og kvelder. Ressurssterke foreldre vil ha større fleksibilitet og mulighet til å bruke tid sammen med sine barn, selv om det sikkert også finnes noen foreldre som er veldig glad i jobbene sine.
Samtidig som unge mødre møter et hardt arbeidsmarked, har vi hatt en økning av gjennomsnittsalderen ved første fødsel, den har steget fra 23 år i 1977 til 28 år i 2009. Hvorvidt årsaken til dette er at flere kvinner tar høyere utdannelse vet jeg ikke, men også de som har høyere utdannelse møter et stressende og konkurrerende arbeidsmarked og har dermed behov for en mer dynamisk tilpasning av barnehagene.
Styre debatten til årsaken
Vi bør styre denne debatten til årsaken for situasjonen, og ikke til hvordan man kan motarbeide tiltak som forenkler situasjonen for dem som er i «knipa». Hvorfor må begge foreldrene være i fullt arbeid når de har små barn? Jeg tviler sterkt det er fordi pappa har lyst på en enda større flatskjerm eller mor har lyst på jentetur til Las Vegas.
Politisk vilfarelse og prinsipppløs moral
Det er noe godt ved at politikerne på Stortinget ikke alltid er enige, det finnes sannsynligvis bred enighet om døgnåpne barnehager. Problemet med Stortinget og staten er det faktum at den fokuserer veldig mye av sitt virke på nye reguleringer og utvidelser av eksisterende. Når en regulering har negative konsekvenser, forsøker man å regulere enda mer for å rydde opp i de negative konsekvensene. I ett øyeblikk kan det hende at FrP ønsker regulering på ett område, men frihet på et annet. Problemet er bare at det alltid er noen som ønsker restriksjoner hvor noen ønsker frihet, og motsatt.
Når man ser hvordan alle politikerne på Stortinget har en prinsippløs moral, er det vanskelig å vite hva en politiker eller parti egentlig står for. Uten en god og prinsippbasert moral som setter begrensninger for hva en politiker anser som rett og galt, får vi et samfunn hvor man umulig kan planlegge langt frem i tid. Eksempelvis: hva skjer om en gruppe mennesker går sammen og bygger opp flere barnehager, bruker mye penger og ressurser på å skape en moderne og nyskapende barnehage, og et halvt år inn i den daglige driften får beskjed om makspris på barnehageplassene?
Den beste måten å forbedre samfunnet, er å hjelpe alle til å lære om en god, objektiv og riktig moral. Hvis folk flest har en prinsipiell holdning til moral, vil det være desto mindre behov for vilkårlige reguleringer på bakgrunn av prinsippløs moral fra våre politikere.
(Foto av Are Hallan)