Statens anatomi (del 2)

Hvordan staten beskytter sin eksistens

(Les del 1) Når en stat først har blitt etablert, blir utfordringen for den herskende gruppe å opprettholde deres styre. Bruk av makt er funksjonen til staten, dens største problem i det lange løp er ideologiske. For å beholde makten, må enhver regjeringen, uansett om den er demokratisk valgt eller ikke, ha den nødvendige støtten av majoriteten av borgerne. Dette trenger ikke å være en aktiv støtte, det kan like gjerne være en passiv resignering fra problemet som en uunngåelig konsekvens.

En metode for å få støtte er gjennom økonomiske investeringer og intensiver. En konge kan ikke regjere alene, det krever en betydelig mengde med følgere som liker verdiene av styrende makt. Likevel vil et etablert styre med bla fulltids byråkrater kun representere en minoritet av støtte til regjeringen, også hvis man inkluderer alle som får bistand og subsidier av staten.

Det er essensielt å overbevise majoriteten til å akseptere ideologien om at regjeringen er god, vis, uunngåelig og ikke minst bedre enn alternativene. Dette er veldig lett å se i retorikken til politikerne, hvor mye av tiden går bort til å sverte motstanderne og spre propaganda om motstanderens kapasitet til å styre makten. Å fremme regjeringens ideologi blant folket er den viktigste samfunnsmessige oppgaven til de «intellektuelle«. Fleste mennesker kommer ikke opp med egne og originale ideer, eller tenker dem igjennom uavhengig. Vi følger ofte passivt ideer som vi tar opp fra gruppen av intellektuelle. De intellektuelle er dermed dem som former folkeopinionen. Nettopp denne presise formingen av folkeopinionen er noe staten er desperat avhengig av, og den gjør det klart hvor lang og viktig alliansen mellom stat og de intellektuelle er.

Det er åpenbart at staten må ha de intellektuelle, det er ikke så åpenbart hvorfor intellektuelle trenger staten. Vi kan påstå at levebrødet til de intellektuelle ikke er like sikkert i det frie markedet, for den intellektuelle vil avhenge av verdier og valg gjort av sine medmennesker, som vi vet generelt er uinteressert i intellektuelle saker. Staten, derimot, er villig til å tilby de intellektuelle en sikker og permanent posisjon i statsapparatet. De intellektuelle vil få rikdommer for deres viktige oppgave av staten, som de nå har blitt en del av.

Mange og varierte er argumentene som staten og dens intellektuelle har påført sine undersåtter for å få deres støtte. I all enkelhet kan rekken av argumenter summeres opp følgende:

a) Regjeringen består av gode og vise mennesker, de er «aristokratiet» av menn og de har «vitenskapelige eksperter» (rådgivere) og generelt sett mye bedre og visere enn de gode, men enkle, undersåttene.

b) Styring med makt er unngåelig, absolutt nødvendig, og ubeskrivelige mye bedre enn den ubeskrivelige ondskapen som oppstår når staten går under.

Unionen av kirken og stat er en av de eldste og mest suksessfulle av slike ideologiske enhetene. Sittende leder ble gjerne salvet av Gud, noe som gjorde motstand mot makten til en blasfemisk handling.

En annen vellykket forestilling var å skape frykt for alternative systemer eller ingen styresett. Staten sprer et budskap om at den gir grunnleggende tjenester til innbyggerne som man bør være takknemlig for, som beskyttelse mot sporadiske kriminelle og  andre med onde hensikter. For at staten skal beholde sitt eget monopol på utnyttelse, må den sikre at privat og usystematisk kriminalitet blir holdt til et minimum, for staten har alltid vært sjalu. Spesielt har staten vært vellykket med å skape frykt for andre stater. Ettersom det meste av jordens områder er blitt delt mellom ulike stater, er en av de viktigste læresetningene å identifisere seg med territoriet den styrer. Siden de fleste mennesker har en tendens til å elske sine hjemland, har patriotisme vært en viktig del av propagandaen. Hvis et land blir angrepet, er staten raskt ute med å bygge opp en forståelse hos folket at angrepet er mot dem, og ikke mot den sittende makteliten. På denne måten har man omgjort en konflikt til å bli en krig mellom folk, hvor folkene på hver side går til forsvar for makteliten i den feilaktige troen at makteliten er der for å forsvare dem. Denne formen for «nasjonalisme» har kun vært vellykket i den vestlige sivilisasjon og kun i senere århundrer. Det er ikke lenge siden massene anså kriger som irrelevante kamper mellom adelsmenn.

Mange og subtile er de ideologiske våpen som staten har brukt gjennom århundrene. Et slikt våpen er latterliggjørelse av nye, og spesielt kritiske, ideer som blir fremstilt av minoriteter. «Hør på folkeopinionen» og «tilpass deg samfunnet» blir dermed ideologiske våpen for å knuse all motstand.

H.L. Mencken skrev i boken A Mencken Chrestomathy (grovt oversatt):

Alle regjeringer kan se at en originale idé har potensiale til forandring, og dermed en invasjon av sine privilegier. Den farligste mann, til noen regjering, er mannen som er i standard til å tenke ut ting selv, uten hensyn til de rådende overtro og tabuer. Nesten uunngåelig han kommer til den konklusjon at regjeringen han lever under er uærlig, gal og utålelig, og så, hvis han er romantisk, prøver han å endre det.

Det er også viktig for staten å gjøre sitt styre til å virke uunngåelig, for da vil det bli mottatt med en passiv resignering, og man får aksept for den gjenkjennelige koblingen av «død og skatt» («to unngåelige faktum i livet»).

En annen metode som har vært velfungerende er fremkalling av skyld og skam. Enhver økning i privat økonomi og velstand blir angrepet som «skandaløst grådighet», «materialisme», eller «overdreven velstand». Individer som gjør det bra i frivillig handel i markedet blir gjerne hengt ut som «egoister» og med konklusjoner om at mer ressurser og verdier må overføres fra private til offentlig sektor. Ved å etablere skyldfølelsen, vil befolkningen bli mer klare for å la seg bli frastjålet verdier. Selv om enkelte individer kan ha veldig egoistiske tendenser, vil staten hevde sin hengivenhet til høyere og edlere årsaker for sin parasittiske predasjon, heve den opp som en bedre moral og verdi, enn fredelig og produktivt arbeid.

I dagens mer sekulære tidsalder, har staten fått seg en ny guddommelighet, forskning. Staten proklamerer seg selv til å være basert på forskning og basert på eksperter. Den økte bruken av forsknings-språk har gjort det mulig for statens intellektuelle å bruke obskure forsvar for statens fortsatte maktkontroll.

En tyv som rettferdiggjør sitt tyveri med å si at man egentlig hjelper offeret, med å gi et løft til varehandel, vil finne veldig få troende tilhengere. Men når teoriene blir tåkelagt med keynesiansk likninger og imponerende referanser til «multiplikatoreffekt», da blir det dessverre mye mer overbevisende. Og slik fortsette angrepene mot sunn fornuft på alle områder.

Statens anatomi

Del 1: Hva staten ikke er og hva staten er
Del 2: Hvordan staten beskytter sin eksistens
Del 3:  Hvordan staten overskrider sine grenser
Del 4: Hva staten frykter

(Disse innleggene er en mer eller mindre oversatt og forkortet versjon av The Anatomy of the State av Murray N. Rothbard, med noen forandringer)

(Foto av Stortinget)