Statens anatomi (del 3)

Hvordan staten overskrider sine grenser

(Les del 1, 2) Som Bertrand de Jouvenel har poengtert, opp gjennom flere århundrer har mennesker formet konstruksjoner som skal holde i sjakk, og begrense, statens makt. En etter en av disse, har staten, sammen med sine intellektuelle, klart å ugyldiggjøre eller omgå. Konseptet med parlamentarisk demokrati begynte som en populær form for sikring mot absolutt monarkisk styre, og det endte med at parlamentet tok over og har idag all styrende makt.

Tilsvarende har også doktriner som «naturlige rettigheter» til det enkelte borger, som ble nedfelt i flere av de vestlige grunnlovene, blitt omgjort til «rett til en jobb». Argumentasjonen er ikke lengre for frihet, men argumentasjon mot motstand av statens invasjon av frihet, m.m.. (Amerikanske) Grunnloven er det mest ambisiøse forsøket på å legge restriksjoner på statens makt.

Politikerne og de intellektuelle har brukt mye tid og ressurser på tolkning av Grunnloven og hvordan man kan gå utenom den. Her i Norge er det flertallet på Stortinget som er ansvarlig for endringer og nye lover, i Norge.

Professor Frank Aarebrot poengterte tilbake i 2005 at flertall av det norske folk mener at EU-direktiver ikke er i samsvar med den norske Grunnloven. Siden 1994 har Stortinget gjort ca. 4500 EU-direktiv til norsk lov, i dag er det enda flere som har kommet til.

Aarebrot sier «vis folk tror de blir beskyttet av Grunnloven og så oppdager at de ikke blir det, kan de bli så skuffet at det går på tiltroen til systemet løs.»

41% av befolkningen mente tilbake i 2005 at denne implementeringen av EU-direktiver ikke var i samsvar med Grunnloven. Når vi ser engasjementet som har vært den siste tiden rundt Datalagringsdirektivet (DLD), er det tvilsom at denne andelen har gått tilbake.

Torbjørn Jagland «peker på at et overveldende flertall på Stortinget mener at EØS-avtalen ikke er i strid med Grunnloven.» Så lenge dem som bestemmer lovene er sikre i sin tro, da har vi vel ingenting å bekymre oss over? Det hersker liten tvil om at «konstitusjonelle» lover og reguleringer er et mektig våpen for å fremme offentlig aksept av stadig større statlig maktbruk.

Det er avgjørende for enhver regjering å ha grunnleggende akseptsanse hos flertallet for dens handling, for at den skal klare å fortsette sitt virke. Det er nødvendig at regjeringen kan forsikre offentligheten om at sin økende makt, faktisk er «konstitusjonell».

Professor Charles Black hadde følgende å komme med (forkortet, oversatt og noe endret av meg):

Den høyeste risikoen [til regjeringen] er misnøye og følelsen av raseri som sprer seg i befolkningen, og tap av moralsk autoritet hos regjeringen. Vi lever under en regjering som har begrenset makt, men før eller senere vil alle bli utsatt for statlig bruk av makt som vi alle vil føle er utenfor maktsfæren til staten eller garantert ulovlig for staten. En mann blir kalt til militærtjeneste, uten at man finner grunnlag for dette i grunnloven (I Norge var det opprinnelig kun allmuen på landet som hadde verneplikt, sønner av embetsmenn var lenge fritatt.). En bonde blir fortalt hvor mye hvete han kan produsere; men han tror, og han oppdager sammen med en respektabel advokat som deler samme tro, at regjeringen ikke har noen mer rett til å fortelle ham hvor mye hvete han kan gro, enn det han kan fortelle sin egen datter om hvem hun kan gifte seg med. En mann blir fengslet fordi han sier hva han vil, og fra sin celle gjentar han «Stortinget skal ikke lage lover som innskrenker ytringsfriheten».

Faren er reell nok til at hver av disse menneskene vil bemerke at begrensningen av statlig involvering ikke er virkelige og oppdage grove overskridelser av dens faktiske grenser, og dermed trekke den åpenbare konklusjonen om legitimiteten til staten.

Farene for statens overlevelse, blir avverget av dens doktrine om at kun én etat, må ha det endelige vedtaket om konstitusjonen, og at etaten, i den siste instans, må være en del av den sittende regjeringen. Den viktigste funksjonen til Høyesteretten har vært å godkjenne, ikke å underkjenne. Hva en stat med begrenset makt trenger, fra starten og i evig tid, er en måte å få forståelse hos folket, at den har gjort alt som er menneskelig mulig, for å holde seg innenfor sitt begrensede virkeområde. Domstolen har gjennom historien, fungert som en legitimering av regjeringen.

For mens det tilsynelatende uavhengige rettvesenet har spilt en viktig rolle i å fremstå som «den hellige skrift» for majoriteten av befolkningen, er det også sant at rettsvesenet er en del av hele regjeringsapparat og er utpekt av den utøvende og lovgivende makt. Staten har satt seg opp som dommer i sin egen sak, som dermed krenker et grunnleggende juridisk prinsipp for rettferdig dømming. Fra Wikipedia: «Jurister er motvillige mot å regne domstolene som en del av Norges politiske system, mens samfunnsvitere ofte er tilbøyelige til å mene at politisk syn kan ha innflytelse på dommernes avgjørelse, eller at dommene kan få innflytelse på politikken.» (Norges politiske system)

Problemet for staten er da å redusere motstanderne mot dette faktum at dem er dommer i sin egen sak. Staten må redusere innvendingene og redusere kraften til motstanden, og vinne aksept for hvor avgjørende og tilsynelatende uavhengig domstolen er.

Maktfordelingsprinsippet er etablert for å holde sjakk mellom de tre delene, gjennom et system av vekt og motvekt. Hvor det er en tilsynelatende holdning blant folket at det er Grunnloven som holder de enkelte delene av staten fra å overskride sine grenser, for hvis ikke ville det ikke være Grunnloven som var suveren, men sittende regjering. Hvilken mekanisme eksisterer i dagens system som sikrer individets rett til å unngå overtramp av de individuelle frie rettighetene?

Vi må aldri glemme at staten jobber for å sikre sine egne interesse, ikke interessene til de individuelle borgerne. Hvordan sikrer man seg mot en stat som begynner å utnytte systemet til å tyrannisere borgerne? Hvordan sikrer borgerne seg mot at staten ikke inngår samarbeid med andre stater i en samlet utnyttelse av borgerne, som f.eks. ved å bli medlem i den Europeiske Unionen (EU) eller EØS-samarbeid?

Det burde vært en rettighet for enhver individuell borger å bruke en veto-rett mot alle avgjørelser i Høyestesretten som bryter med individets rettigheter, ikke nødvendigvis at majoriteten av befolkningen er mot. I ytterste konsekvens av en slik rett, vil det være logisk for å gi individet mulighet til å løsrive seg fullstendig fra staten man lever under.

Når man ser hvordan individets rettigheter har blitt redusert, innskrenket og overtrampet, er det tydelig at staten har et utmerket talent til å utvide sin makt langt utover grensene som har vært etablert og opprettet for å holde den i sjakk.

Siden staten overlever av den obligatoriske konfiskeringen av privat kapital, og siden utvidelsen nødvendigvis innebærer større inngrep på privatperson og private foretak, må vi konkludere med at staten er dypt antikapitalistisk. De som er tilhengere av frihet innser da at vår posisjon er det motsatte av den utbredte marxistiske tankegangen, at det er politikerne som er den «herskende klasse» og ikke kapitalistene. Staten er i en permanent opposisjon til privat kapital.

Avslutter med ord av Bertrand de Jouvenel (oversatt av meg og maskinlesning):

Bare de som ikke vet noe som helst, og har holdt på med sine egne saker, som er helt i mørket om hvordan makten har oppført seg gjennom tusenvis av år, vil anse handlinger som nasjonalisering, inntektsskatten, osv. som en frukt av et bestemt sett av doktriner. De er faktisk den vanlige måten at makt manifesteres og skiller seg ikke i det hele tatt fra hvordan f.eks. Henrik VIII av England gjorde inndragelse av klostrene. Det er de samme prinsippene som er virkende: lysten for autoritet og tørsten for ressurser. Uansett om det er sosialisme eller ikke, vil makten alltid være i konflikt med et fritt marked og utnytte de akkumulerte verdiene til kapitalistene, det er naturtilstanden til staten.

Statens anatomi

Del 1: Hva staten ikke er og hva staten er
Del 2: Hvordan staten beskytter sin eksistens
Del 3:  Hvordan staten overskrider sine grenser
Del 4: Hva staten frykter

(Disse innleggene er en mer eller mindre oversatt og forkortet versjon av The Anatomy of the State av Murray N. Rothbard, med noen forandringer)

(Foto av Trondheim Byarkiv)