I helgen gjorde jeg den enormt store tabben med å åpne opp live video overføring av landsmøtet til Arbeiderpartiet, men hvor utrolig lærerikt og underholdende det var.
Statsminister
Statsminister er en funksjon i staten. Å ha en offentlig funksjon gir deg rettigheter som ingen andre i samfunnet har. Som Statsminister og andre offentlige funksjoner, er man ikke underlagt samme lov som borgerne.
Poker
Poker, som så mye annet i det norske samfunnet, er strengt ulovlig. Likevel er det flere hundre tusen som spiller poker i dette landet. Mener resten av befolkningen, de som ikke spiller poker, at poker skal være ulovlig? Nei, jeg tror ikke det. Det er nok ikke noen demokratisk avgjørelse å illegalisere poker.
Regjeringen ødelegger for kvinner
Den rødgrønne regjeringen ødelegger for kvinner i det norske arbeidsmarkedet. Reguleringer og regler gjør det vanskeligere for arbeidsgivere å ansette mennesker. Det siste i en rekke av lovendringer som ødelegger arbeidsmarkedet, er et ønske om å lovfeste retten til heltidsstilling.
Hvordan de fattige forblir fattige
Det finnes fattige mennesker i alle verdens land. Teknologisk utvikling har gjort livet bedre for milliarder av mennesker, men vi har likevel 1,7 milliarder mennesker på denne jorden som lever i absolutt fattigdom, i følge Wikipedia.
Har vi det bra i Norge, fordi vi lar mennesker i andre deler av denne samme planeten lide? Er vi snille og gode når vi lar staten innkreve milliarder fra oss for å gi pengene videre til verdens fattigste?
Hvordan de rike blir rikere
Som en oppfølging til gårsdagens innlegg, ønsker jeg å forklare hvorfor de rike blir rikere enn folk flest. Det er ikke veldig vanskelig og det er ganske tåpelig å henge seg opp i denne forskjellene. Forskjellen mellom noen som tjener godt og noen som tjener mye, er egentlig irrelevant. Det som betyr noe, er forskjellen mellom å ikke tjene noe, og det å faktisk tjene nok til livets opphold. Da snakker vi om forskjeller av dramatisk karakter.
Dette er ganske lett å forklare og lett å forstå. Det finnes de som ikke ønsker å forstå dette, men liker å bruke de økende forskjellene som et argument for økt makt- og voldsbruk av staten til å regulere de rikes eiendom.
Statens anatomi (del 4)
Hva staten frykter
(Les del 1, 2, 3) Det staten frykter over alt annet, er selvsagt trusler mot dens egen makt og eksistens. Døden til en stat kan komme på hovedsaklig to måter: (a) gjennom overtakelse av en annen stat, eller (b) gjennom revolusjon av borgerne, slik vi har sett i den siste tiden i Nord-Afrikanske stater. Kort fortalt, enten ved krig eller ved revolusjon.
Statens anatomi (del 3)
Hvordan staten overskrider sine grenser
(Les del 1, 2) Som Bertrand de Jouvenel har poengtert, opp gjennom flere århundrer har mennesker formet konstruksjoner som skal holde i sjakk, og begrense, statens makt. En etter en av disse, har staten, sammen med sine intellektuelle, klart å ugyldiggjøre eller omgå. Konseptet med parlamentarisk demokrati begynte som en populær form for sikring mot absolutt monarkisk styre, og det endte med at parlamentet tok over og har idag all styrende makt.
Tilsvarende har også doktriner som «naturlige rettigheter» til det enkelte borger, som ble nedfelt i flere av de vestlige grunnlovene, blitt omgjort til «rett til en jobb». Argumentasjonen er ikke lengre for frihet, men argumentasjon mot motstand av statens invasjon av frihet, m.m.. (Amerikanske) Grunnloven er det mest ambisiøse forsøket på å legge restriksjoner på statens makt.
Statens anatomi (del 2)
Hvordan staten beskytter sin eksistens
(Les del 1) Når en stat først har blitt etablert, blir utfordringen for den herskende gruppe å opprettholde deres styre. Bruk av makt er funksjonen til staten, dens største problem i det lange løp er ideologiske. For å beholde makten, må enhver regjeringen, uansett om den er demokratisk valgt eller ikke, ha den nødvendige støtten av majoriteten av borgerne. Dette trenger ikke å være en aktiv støtte, det kan like gjerne være en passiv resignering fra problemet som en uunngåelig konsekvens.
Statens anatomi (del 1)
Hva staten ikke er
Staten er sett på av mange som en universell institusjon for sosiale tjenester. Mange teoretikere og andre mennesker ser på staten som en nødvendighet, gjerne er den ineffektiv, men den må til for å sikre sosiale mål. Med fremveksten av demokratiet i verden, har flere begynt å identifisere seg med staten. Enkelte vil bruke beskrivelser som «vi er staten«. Det nyttige samlebegrepet «vi» blir misbrukt til en ideologisk kamuflasje over realitetene i det politiske systemet.
