kan vi skape et frivillig samfunn?
Det finnes fattige mennesker i alle verdens land. Teknologisk utvikling har gjort livet bedre for milliarder av mennesker, men vi har likevel 1,7 milliarder mennesker på denne jorden som lever i absolutt fattigdom, i følge Wikipedia.
Har vi det bra i Norge, fordi vi lar mennesker i andre deler av denne samme planeten lide? Er vi snille og gode når vi lar staten innkreve milliarder fra oss for å gi pengene videre til verdens fattigste?
Som en oppfølging til gårsdagens innlegg, ønsker jeg å forklare hvorfor de rike blir rikere enn folk flest. Det er ikke veldig vanskelig og det er ganske tåpelig å henge seg opp i denne forskjellene. Forskjellen mellom noen som tjener godt og noen som tjener mye, er egentlig irrelevant. Det som betyr noe, er forskjellen mellom å ikke tjene noe, og det å faktisk tjene nok til livets opphold. Da snakker vi om forskjeller av dramatisk karakter.
Dette er ganske lett å forklare og lett å forstå. Det finnes de som ikke ønsker å forstå dette, men liker å bruke de økende forskjellene som et argument for økt makt- og voldsbruk av staten til å regulere de rikes eiendom.
Som nevnt tidligere, en umiddelbar reaksjon man får når man begynner å nevne muligheten for et stat-løst samfunn, er at alt vil ende opp i kaos og det vil bli mye mer vold. Jeg skal forsøke å komme med argumenter som er logiske, konsekvente og i tråd med ikke-aggresjons-prinsippet som bør gi oss et rasjonelt svar på spørsmålet.
Først vil jeg komme med en påstand, det er faktisk slik at ytterst få som kan argumentere for en stat og som kan gi svaret på spørsmålet: Hvorfor må vi ha en stat? Veldig mange har en iboende antagelse at en stat er helt nødvendig, ofte er årsaken til dette at slik har det vært før og dermed er det nødvendig nå og i fremtiden.
Det er veldig viktig at det opprettholdes så mange stater som mulig i verden. Ja, faktisk er dette veldig viktig av en rekke årsaker. Dette er også hvorfor EU er veldig farlig og det bør være skremmende for oss som bor i Europa, at vi snart lever i en ny superstat.
Når man først har stater å forholde seg til, da er det viktig med konkurranse, selv om det beste kanskje er ingen stat.
Uten negative konsekvenser, finnes det ingen insentiver til forbedring. Uten negative konsekvenser, finnes det ingen måte å lære av feil. Det er en viktig biologisk funksjon at man opplever negative konsekvenser. Det er også viktige samfunnsmessige og økonomiske funksjoner, at man opplever de negative konsekvensene. Vi blir født nakne inn i denne verden og vi lærer hvordan vi skal overleve ved å utforske den og gi hjernen stimuli.
Det er veldig lenge siden vi lærte at det var fornuftig å gå sammen i frivillige samfunn. I samfunnet kan vi fordele jobbene mellom hverandre, støtte hverandre mot farer og problemer. Ikke minst gjør det kunnskapdeling mulig, som er viktig for fremgang og vekst.
(Les del 1, 2, 3) Det staten frykter over alt annet, er selvsagt trusler mot dens egen makt og eksistens. Døden til en stat kan komme på hovedsaklig to måter: (a) gjennom overtakelse av en annen stat, eller (b) gjennom revolusjon av borgerne, slik vi har sett i den siste tiden i Nord-Afrikanske stater. Kort fortalt, enten ved krig eller ved revolusjon.
(Les del 1, 2) Som Bertrand de Jouvenel har poengtert, opp gjennom flere århundrer har mennesker formet konstruksjoner som skal holde i sjakk, og begrense, statens makt. En etter en av disse, har staten, sammen med sine intellektuelle, klart å ugyldiggjøre eller omgå. Konseptet med parlamentarisk demokrati begynte som en populær form for sikring mot absolutt monarkisk styre, og det endte med at parlamentet tok over og har idag all styrende makt.
Tilsvarende har også doktriner som «naturlige rettigheter» til det enkelte borger, som ble nedfelt i flere av de vestlige grunnlovene, blitt omgjort til «rett til en jobb». Argumentasjonen er ikke lengre for frihet, men argumentasjon mot motstand av statens invasjon av frihet, m.m.. (Amerikanske) Grunnloven er det mest ambisiøse forsøket på å legge restriksjoner på statens makt.
Hvordan staten beskytter sin eksistens
(Les del 1) Når en stat først har blitt etablert, blir utfordringen for den herskende gruppe å opprettholde deres styre. Bruk av makt er funksjonen til staten, dens største problem i det lange løp er ideologiske. For å beholde makten, må enhver regjeringen, uansett om den er demokratisk valgt eller ikke, ha den nødvendige støtten av majoriteten av borgerne. Dette trenger ikke å være en aktiv støtte, det kan like gjerne være en passiv resignering fra problemet som en uunngåelig konsekvens.
Hva staten ikke er
Staten er sett på av mange som en universell institusjon for sosiale tjenester. Mange teoretikere og andre mennesker ser på staten som en nødvendighet, gjerne er den ineffektiv, men den må til for å sikre sosiale mål. Med fremveksten av demokratiet i verden, har flere begynt å identifisere seg med staten. Enkelte vil bruke beskrivelser som «vi er staten«. Det nyttige samlebegrepet «vi» blir misbrukt til en ideologisk kamuflasje over realitetene i det politiske systemet.
