Terrorisme i Norge

«Der kom det», tenkte jeg kort tid etter trykkbølgen og lyden fra en enorm eksplosjon, som skjedde så lite som 400 meter fra meg og min familie. Butikkvinduene nærmest eksploderte da de knuste. Vi stod midt i gaten ved Karl Johans gate og Domkirken. Min første tanke var at dette var en forferdelig ulykke, en gass-eksplosjon kanskje? Kikket bortover og ser en røyksky kommer opp. Fra vårt ståsted virket det som eksplosjonen var nærmere – når jeg etterhvert fikk informasjon på Twitter om hvor bomben smalt, innså jeg hvor enormt kraftig eksplosjonen må ha vært.

Ulykke var det aller første jeg tenkte, noe, deretter gikk tankene fort over på andre muligheter og «der kom det» tenkte jeg. Jeg tenkte at dette var en terror handling mot Norge. Og det var det, bare ikke fra mennesker vi skulle forventet. Før vi i det hele tatt fikk begynt å bevege oss i motsatt retning, bort fra sentrum, begynte tankene å gå til alle menneskene rundt i verden som har opplevd bomber. Spesielt da til Afghanistan og Libya, hvor Norge har påført tusenvis av uskyldige mennesker den samme form for mareritt, skremsel og terror, som jeg selv nå fikk oppleve på kroppen.

Senere fikk vi altså oppleve at den samme personen kanskje var ansvarlig for en tragisk skyteepisode på en sommercamp for unge politiske aktivister på Utøya, hvor nå nesten hundre mennesker har blitt skutt og drept. Vi har grått. Vi har alle fulgt mediene. Vi har pratet og diskutert. Vi har lest og lest mens vi prøver å forstå.  Dette er viktige elementer for at kroppen skal kunne bearbeide hendelsene.

Det er forsatt tidlig å komme med konklusjoner om detaljer bak hendelsen, men jeg ønsker å dele mine egne tanker om hendelsen og tanker om hva vi bør gjøre fremover som et samfunn.

Antagelser og forhåndsdømming

Det er forståelig at det er mye følelser i sving i Norge og at mange vil ha en tendens til å forhåndsdømme basert på den lille informasjonen som var tidligere den første tiden etter eksplosjonen. Men det er interessant å gå inn i oss selv og se hvordan man reagerte som et samfunn og som enkeltindivider. Mange negative reaksjoner ble ytret mot muslimer og islamister. Hvem og hva er årsak til at folket har en slik førsterekasjon på et terrorangrep?

Fordi fakta sier oss at islamister kun står bak tre av 249 terrorangrep i EU-landene i 2010.

Er det blogger og nettforum som er ansvarlig for meninger og antagelser til folket? Eller er det politikerne og norske medier? Min egen umiddelbare reaksjon var grunnet i vår militære deltakelse i Libya og Afghanistan.

Når det senere ble kjent at det var en etnisk nordmann som stod bak handlingene, ble fokuset med en gang på «høyreekstreme«. Et begrep som jeg selv aldri ville brukt, det omfavner for mye og for mange. Mange har skrevet artikler og innlegg med bruk av beskrivelser som nazisme. Han er ikke nynazists, men omtaler seg selv som nasjonalistisk. Han har ikke et rasistisk standpunkt for sin overbevisning, selv om det ikke sier noe om hans personlige forhold til rasisme/anti-rasisme. Om det er journalisten i Adressa som bruker «høyreekstreme organisasjoner» eller Torbjørn Knutsen vet jeg ikke. Hvorfor er nasjonalister kategorisert på ytterst høyre? Det er nasjonalister i hele det politiske spekteret og det eksisterer militante og farlige grupper av venstreradikale over hele Europa, også i Norge.

Handler politikk om vennskap og et godt samfunn?

Jeg har alltid følt at politikken handler mye om å kritisere sine meningsmotstandere, og ofte utveksles det sterke ord. Politikk handler om makt, å komme i posisjon og få nok makt til å kunne gjøre en forskjell.

Det er klart at statsministeren Jens Stoltenberg og justisministeren Knut Storberget var tydelig preget av hendelsene. Man må ikke glemme at kontoret til disse og mange andre mennesker har blitt angrepet og bombet, det er mange andre påvirket også i deres nærmeste familie. Barn som er bekymret for sine foreldre som jobber og jobbet i Regjeringskvartalet. Har medfølelse med alle som har hatt bekymringer i disse dagene.

Men, det er ikke til å komme bort ifra at politikerne selv er ansvarlige for å skape politiske fronter i samfunnet. Både blant folket og hos de som er politisk aktive. Stortingsrepresentater har brukt ord som revolusjon når det gjelder å arbeide mot kapitalisme. Kapitalisme? Kapitalisme er den eneste formen for frivillig og fredelig samhandling mellom mennesker, men det er beklageligvis ikke mange nok som deler samme ønske for et samfunn som kapitalismen står for.

Vi er vitne til en maktkamp i politiske Norge, en stygg maktkamp. Det mobbes og det lyves. Hvordan kan vi fortsette å akseptere et samfunn hvor all makt er konsentrert hos slike mennesker?

Heldigvis er det enkelte, om ikke mange, som viser medkjærlighet til sine medmennesker i disse dager:

«Klemmer venner i alle politiske partier. Intoleranse skal vi bekjempe sammen.» – Rune Aale-Hansen, Høyre

Norge i krig

Når vi nå selv opplever terrorisme i Norge i form av en kraftig bombe og en massakre med våpen, vil vi forhåpentligvis få en mye dypere og bedre forståelse for hendelser som skjer i andre land.

Kanskje vi nå kan få en skikkelig debatt om Norges deltakelse i Afghanistan og Libya. Jeg har tidligere skrevet om dette gjentatte ganger. Kanskje folk nå vil begynne å ta vår militære deltakelse litt mer alvorlig. Alle i Norge er økonomisk delaktig i hendelsene i disse landene.

 «Håpløsheten vi nå føler…» – Jens Stoltenberg

Man skal ikke underdramatisere hva som har skjedd i Norge og lidelsene til de involverte. Men, vi må slutte å ta for lett på lignende håpløsthet som våre medmennesker rundt i verden føler, gjerne gjenvlig og kanskje daglig.

Nesten hver dag tenker jeg på de forferdelige handlingene som skjer rundt i verden, som den norske stat utfører på mine vegner. Jeg har ikke stemt på disse menneskene, de har ikke min støtte – likevel må jeg økonomisk finansiere kriger jeg er sterkt imot.

Feilslutning om venstre og høyre

Kategoriseringen av politikk på en en-dimensjonal akse fra venstre til høyre er en alvorlig feilslutning. Dette brukes til det fulle av politiske makter til å skape emosjonelle fordommer mot hverandre.

Konsekvensen av dette er at vi kan høre om venstre-radikale og høyre-radikale. Dette er gjerne mennesker som har mye mer til felles seg imellom enn avstanden på den en-dimensjonale politiske aksen. Det er gjerne små uenigheter som avgjør hvor man blir kategorisert.

Høyreekstremisme er et samlebegrep som inkluderer for mye. Jeg mener vi bør gjøre alle mennesker den retten og respekt å unnlate å bruke slik kategoriseringer, akkurat som man bør unnlate å generalisere om innvandrere og andre grupperinger i samfunnet.

 «På grunn av faren for politiske misforståelser, for eksempel sammenblanding med partiet Høyre, er det enkelte som forsøker å unngå begrepet på norsk i dag og erstatter det med andre ord med snevrere betydning, for eksempel nazisme, rasisme eller nasjonalisme.» – Wikipedia

Alle partier på Stortinget er sosialdemokrater, de har ingen praktisk og nesten ingen ideologiske forskjeller seg imellom. Ingenting vil forandre seg uansett hvor mye demokratisk og politisk engasjement det er blant folket.

Nasjonalisme

Jeg er sterk motstander av nasjonalisme, Norge er for meg ikke mer enn en geografisk inndeling hvor det bor mennesker. Land er et konsept. Et land hvor min familie, mine venner og medborgere bor. Terrorhandlingene har ikke rammet Norge, terrorhandlingene har hendt og påvirket alle mennesker på denne jorden, ikke bare de som tilfeldigvis bor i Norge.

Det er ikke tvil om at mange i Norge er svært nasjonalistiske. Synet på norsk mat, vår feiring av nasjonaldagen, fremmedfrykt og Olympiske Leker på Lillehammer har vært fire eksempler på våre nasjonalistiske følelser.

Nå kan et nytt eksempel legges til listen. Mange nordmenn er nemlig skeptisk til at utenlandske selskap kjøper seg opp i norske bedrifter, men en stor del av befolkningen er positive når oppkjøpene går den motsatte veien. Dette viser nasjonalistisk holdninger, holdninger en liberalist bør ta avstand fra.

Bjørn Magne Solvik, Liberalen.no

Det norske flagget er formet som et kors, og det er ikke uten mening. Kristendommen kom til Norge på 800-tallet og hvor Kong Olav Haraldsson senere spilte en sentral rolle i Norges kristning. Hans forsøk på å omvende folket fra den norrønne troen til den kristne troen var brutalt og voldelig. I ettertid har den kristne kulturen og identiteten vært omfattende i Norge og Europa.

Den kristne kultur og identitet er hva Anders Behring Breivik mener blir ødelagt i dagens samfunn. At dens største fiende er islam og han ser på politiske deltakere i Arbeiderpartiet som medhjelpere og ansvarlige for å tillatte spredningen av islam i Europa. Han kaller ideologien for multikulturalisme og kulturell marxsisme og beskriver dette som en anti-Europeisk hat-ideologi og likestiller denne med Islam(ism) og Nazisme.

For Anders B. Breivik handler ikke dette om religiøs kristen tro, men om den kristne kulturen og identiteten til det norske og Europeiske folket. I hans forvirret hode, tror han Europa i er krig med islam. Jeg frykter det er mange flere som blir forført av lignende retorikk, tanker og meninger som Anders. Europa har forandret seg, Norge har forandret seg – og forandringene fortsetter. Det verste vi kan gjøre er å legge skjul på forandringene og konsekvensene, det må diskuteres og bli en viktig del av samfunnsdebatten.

Hans mål er å angripe de som er tilhengere av et multikulturelt samfunn. Han ser på seg selv som en tempelridder (Knights Templar, KT) og forsvarer av Norge og Europa. Han ser opp til land som Japan og Sør-Korea, som er kjent for å være veldig etniske og homogene.

Vi er alle naboer

Verden har blitt utrolig mye mindre. Vi kan reise hvor som helst på få timer til lav kostnad. Jeg har mange venner på alle kontinenter rundt i verden. Den digitale revolusjon og globaliseringen har gjort at landegrenser betyr enda mindre enn tidligere.

Sosiale medier som Twitter og Facebook har ført oss nærmere hverandre. TV-kjendiser, politikere, idrettsutøvere og mange andre kjentsfolk er direkte tilgjengelig for alle, hvem som helst. Mange av de som har blitt drept og skadet, er selv aktive brukere av disse mediene. Desto nærmere vold og terror kommer oss selv og desto nærmere vi er dem som blir utsatt for vold og terror, desto mer nærhet, sympati og omtanke vil vi kunne føle.

For det er ikke å legge skjul på at verdenssamfunnet har blitt kaldere og mindre vennlig de siste årene. Vi leser om katastrofer rundt i verden hver uke. Finanskrisen har vi nesten ikke merket i Norge, men det er mange tusen som lider kraftig på grunn av denne krisen. Tsunamien i Japan som var totalt surrealistisk, har vi enda mindre virkelighetskontakt med. Når vi har blitt presentert med så mye problemer i verden gjennom mediene – blir vi mer og mer immune mot problemene. Noen ganger blir man mer trist av en fiktiv film fra Hollywood, enn sultende barn i Afrika.

Det er mitt håp at folk vil engasjere seg mer om samfunnet, og ikke bare lokalsamfunnet – men verden. På tide å pensjonere Norge, på tide å gi frihet, frivillighet og fred en sjanse.

Jobbe for et bedre samfunn

Jeg skriver på denne bloggen og jobber med boken min, Statens tyranni, fordi jeg tror på et bedre samfunn. Det er min overbevisning at det er mulighet å skape fred med å gi mennesker tilbake retten til frihet.

Produktivt og kreativt arbeid er måten vi mennesker skaper verdier, for oss selv, hverandre og samfunnet. Å få mennesker til å gjøre noe produktivt og kreativt er mye viktigere enn så mye annet. Politikerne («staten») gjør mye galt. De skaper store hinder for mennesker som ønsker å være produktive. De gjør det vanskeligere for folk å få seg jobber. De undertrykker svake mennesker, ikke bare i Norge, men i verden. Politikerne skaper ikke verdier, de tar verdier fra folket. De tar verdier fra folket, for å betale seg selv. For å bruke penger på det de selv ønsker. Penger de bruker aktivt for å sikre sin videre posisjon innenfor politisk makt i Norge og verden. De tar penger fra oss for å kjøpe krigsvåpen og bruke disse i land hvor tusenvis av uskyldige blir drept og skadet.

Vi må først og fremst forstå behovet for gode grunnleggende prinsipper i våre liv. Hva som er rett og galt må vi innse er universielt, det er ikke relativt. Når vi nå fordømmer bombingen i Oslo må vi ikke glemme å fordømme bombingen som skjer i Afghanistan og Libya. Vold avler vold. Vi må  alle stå sammen, sammen å fordømme handlingene til Anders Behring Breivik, andre terrorister og fordømme handlingene til verdens stater og deres ledere som undertrykker sitt folk.

Ikke ett sekund har jeg vært sur eller sinna i disse dager, kun trist og veldig lei meg. Jeg har dyp sympati for alle involverte og full forståelse for sinne og frustrasjon. Det er lov å være irrasjonell og ulogisk når man er i sjokk og går igjennom et helvete. Men det er viktig at samfunnet ikke reagerer irrasjonelt, vi må også ikke legge skjul på hva som har skjedd. Det er viktig med forståelse og kunnskap.

Vi må vise kjærlighet til barna. Vi må engasjere oss i samfunnet. Vi må kvitte oss med antagelser. Vi må bruke tid på forståelse. Vi må bruke tid for omtanke.

Når vi kommer over sorgen, må vi dyrke glede. Glede og vold er gjensidig utelukkende, desto mer glede man føler, desto mindre vold kommer frem. Gi frihet og fred en sjanse!

(Foto av aka hakon)