Vilkårlige vilkår

Når man har med det offentlige å gjøre, står man gjerne ovenfor vilkårlige vilkår. Når staten og det offentlige i Norge har en finger med i spillet på alle områder, er det ekstra sårbart når det skjer forandringer. Enda verre er det når disse forandringene skjer vilkårlig og ofte uten advarsel.

Barnehager i Norge drives både kommunalt og privat. Da den sittende Regjeringen (Arbeiderpartiet, SV og SP) kom til makten, lovet de full barnehagedekning (innen utgangen av 2006) for alle. For å oppnå dette, var det nødvendig å få private aktører med på laget. Kunnskapsministeren Øystein Djupedal skrev i sin tid i Dagbladet:

«Uten det sterke innslaget av private barnehager ville vi vært svært mye lengre fra full dekning.»

Videre er det jeg forteller et resultat av mange års politisk styring og ikke kun en konsekvens av den sittende Regjeringen, også partier som Fremskrittspartiet har vært med på tiltak som makspris.

Legg merke til følgende fra 2006:

«.. og vi føreslår derfor ikkje å innføre maksimalpris trinn 2 i 2006» – Regjeringen.no

Private barnehager har fått ca. 15% mindre pr. barn enn de offentlige barnehageplassene. Konsekvensen av dette var at flere av de private barnehagene tok mer i egenandel av foreldrene. Dette gjorde det mulig for private å konkurrere i barnehagemarkedet, hvor enkelte hadde økonomi til å gjøre tiltak og forbedringer i forhold til andre.

«Kommunane har framleis plikt til å syte for kostnadsdekning i dei ikkje-kommunale barnehagane, men tilskotet skal utgjere minst 85 prosent av det tilsvarande kommunale barnehagar i gjennomsnitt tek imot i offentleg tilskot.» – Regjeringen.no

Når det er noe frihet i markedet, vil det være mulighet for å dekke mer spesialiserte behov. Barnehager med færre barn, hvor foreldrene betaler mer, har økonomisk kapasitet til å holde driften opp og gi hvert barn mer oppmerksomhet. Alle barn er ikke like, det er viktig med variasjon i tilbudet og mulighetene.

I starten på disse forandringene til Regjeringen, ble det bygget mange nye private barnehager og mange var fornøyde. Ikke så rart, da mennesker ofte tiltrekkes hvor det er verdier og penger. Hvor det er billige penger, tiltrekkes gjerne mange typer mennesker… mer om dette snart.

Så var det slutt

Når da barnehagedekningen til slutt ble god nok til at politikerne innfridde sine valgløfter, var «festen» over. Full dekning ble selvsagt ingen realitet i 2006 og det skal ikke mye til for å forstå at det aldri blir en realitet. Frem til målet var «nådd», har de akseptert tilstander de normalt aldri ville akseptert. Målet var viktigst og alle midler som var tilgjengelig ble brukt, også det å gå på kompromiss med egen politisk «ideologi». Hva menes med det? Det jeg mener med det, er at den sittende Regjeringen ønsker at alle mennesker i samfunnet skal få helt likt tilbud, det skal ikke være noen forskjellsbehandling og ingen mulighet for å kjøpe seg bedre alternativer.

Fordi, det oppstod forskjeller. Det er en selvfølge, like stor selvfølge som at ikke alle kjører rundt i Toyota Prius i Norge. Politikerne har alltid hatt problemer med at de med litt mer penger har muligheten til litt mer luksus. Beskatning siden 1600-tallet vært tatt i bruk for å begrense forbruket til folket. Det å eie bil var tidligere ansett som luksus og årsavgiften på bil ble tidligere kalt for luksusskatt. Tidligere ble det også ansett som luksus med kultur, så i 1920 kom det en luksusskatt på billettinntekter.

Ideologien til politikken er ikke å hjelpe de som har det vanskelig i samfunnet. Det er ikke snakk om å hjelpe de fattigste familiene i Norge slik at de får en barnehageplass eller skoleplass til sine barn. De fleste i Norge er enig at man bør bidra, frivillig, til å hjelpe de mest trengende. Men det er langt ifra virkeligheten bak politikken.

Regjeringen har altså lovet at det skal være en makspris på barnehageplass til 1.750,- (2005-verdi) og at denne skulle oppnås allerede i 2008. Dette skjedde selvsagt ikke og nåværende kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell sier at dette målet vil bli nådd i 2012. Konsekvesen av maksprisen er selvsagt at de som allerede har mye penger, sparer mest på en slik ordning. De ressurssterke får enda mer og de som må betale regningen, er middelklassen i landet.

Easy money?

Det er et relativt kjent begrep at enkle penger ofte er for godt til å være sant. I det private markedet, er det nesten alltid sant (at det er for godt). Når staten og det offentlige da iverksetter ordninger hvor det er penger å få, gjerne enkle penger, da vil gjerne mennesker strømme til for å forsøke lykken. Kombinasjonen av å bruke milliarder av penger som ikke er dine egne og et stort og tungt byråkrati, er at ting tar veldig lang tid og det er mange penger som vil ende opp hvor de ikke burde.

Vi leste nylig i NRK at flere barnehager måtte stenge dørene og NRK skriver:

Viser at konkurranseutsetting av barnehager er en dårlig idé, mener Arbeiderpartiet.

Dette er barnehager som tidligere var eid og drevet av et bedrageritiltalt ektepar. Mannen i dette forholdet har gjennom flere år mottatt titalls millioner i kommunal støtte til å drive flere barnehager. Disse har gått konkurs tur etter tur samtidig som personen har tappet selskapene for penger. Personen tok seg råd til strandtomter, dyre klokker og kjørte Porsche 911 som firmabil, i følge barnehage.no.

Men hvorfor går barnehagen konkurs nå, etter den har blitt overtatt av nye eiere? Det er flere byråkratiske elementer som er årsak:

«… kommunale regler gjør at de ville mistet konsesjonen hvis de startet på nytt.»

Videre kommenterer også den nye daglige lederen:

«– Dette har også med kommunen og byråkratiet å gjøre. Når man mister inntekter har man heller ikke råd til å fortsette drift, sier Løhren.»

NRK skriver videre: «.. kommunens skjerpede krav til pedagogisk kompetanse som førte til inntaksstopp tidligere i år».

Hvordan er det mulig å holde på i mange år og tappe det offentlige for millioner? Dette er garantert ikke den eneste saken og mange slike saker vil aldri bli rullet opp. Selskapet til ekteparet leverte ikke regnskap siden 2005 for fire av sine barnehager.

«Et overslag skulle tilsi at Tollefsen via sine ulike selskap, har mottatt over 30 millioner kroner i offentlig tilskudd til barnehagene uten å ha lagt fram regnskap for det.» – Frifagbevegelsen.no

Disse menneskene har holdt på siden minst 2002. Det er en selvfølge at ingen private investorer ville vært villig til å fortsette å gi penger til disse menneskene, men det offentlige Norge har altså gitt flere titalls millioner uten problemer helt siden 2002 hvor da barnehagene har gått igjennom konkurser, ikke bare én gang, ikke bare to ganger, men tre ganger!

«Fram til 2002 drev Tollefsen Hompetitten barnehage sammen med sin kone. Det var Hompetitten barnehage som opprinnelig drev de fire barnehagene. Hompetitten barnehage gikk konkurs i juli 2002. Rett før konkursen forsøkte Tollefsen å overføre verdiene i barnehagen til selskapet Tollefsen eiendom.»

Hompetitten 2002-2004, Stomperud Drift Ltd. 2004-2007, Konglungen AS 2007 som ble slått konkurs tidligere, hvor nye eiere nå altså har feilet å opprettholde driften.

«Selskapet, som driver barnehager med kommunalt tilskudd som hovedinntekt, har et regnskapsunderskudd på 2190 000 kroner for 2008.» – Dagbladet.no

Det skal nevnes, at ekteparet har tidligere blitt slått personlig konkurs.

Vilkårlige vilkår

Når private selskaper må leve med realiteten at politikerne kan gjøre forandringer i reguleringer, hvor den ytterste konsekvensen er kroken på døren, vil det bli mangel på langsiktig planlegging og investeringer. Vi har blitt et kredittbasert samfunn, hvor det ikke lengre er lønnsomt å spare til investeringer. Det er et emne for et annet innlegg, men det har en relevans med hvordan offentlige konsesjoner og offentlige reguleringer av det private markedet fungerer.

Hvis en bedrift har konsesjon fra det offentlig for drift i ett år og med ny konkurranseutsettelse etter året, da vil eierene av selskapet ikke ha et langsiktig perspektiv på sine investeringer. Investorer søker profitt, men ikke profitt over alt. Vi er alle deltakere i det samme samfunnet, vi har alle venner og bekjente vi ønsker skal godta oss og ønsker å være kjent med oss. Mennesker som viser dårlig moral, vil gjerne bli utstøtt fra sin egen vennekrefts.

Resultatet har vi sett flere ganger, blant annet i den kjente Adecco-saken. Problemet i denne saken har aldri vært kvaliteten på tjenesten som pleierene har levert på f.eks. Ammerudlunden sykehjem, som sist i 2010 ble kåret til byens beste. Problemet er at ansatte hos Adecco har jobbet arbeidstider og under forhold som politikerne ikke mener noen bør finne seg i.

Når vi da kommer i en slik situasjon, hvor en privat aktør feiler, er det ønskelig å endre vilkårene på nytt. Representanter fra Rødt, SV og Arbeiderpartiet ønsker ikke at noen skal kunne tjene penger på eldreomsorg.

Hvem vet hvor mye penger de eldre fortjener å få til sin eldreomsorg? Det er ikke slik at det er evig med penger i det offentlige til å dekke de eldres behov. Problemet til de eldre, er at de har tillatt politikerne å ta deres penger gjennom hele deres liv, med det løftet at de skal bli tatt vare på når de blir eldre. Men byråkratiet koster penger. Det offentlige er mindre effektivt og hva man får for pengene i det offentlige, er mindre enn i det private. De eldre er taperne.

Problemer for barnehager

Alle barnehager vil ikke klare seg, mange vil gå konkurs. Det er realiteten i menneskets og økonomiens natur. Noen gjør langsiktige og gjennomtenkte investeringer og aldri tar noen sjanser på nyskapning. Andre tar sjanser på nyskapning, hvor ikke alle har suksess. Men, å operere i det offentlige byråkratiet i Norge er en enorm utfordring for mange.

Som f.eks. nye barnehager som trues med ombygging selv om konstruksjonen er i henhold til reguleringsplanen.

Barnehager operer med helt ulike vilkår i samme nabolag, hvor den ene går glipp av hele 660 000,- i etableringstilskudd. Hvor det da vurderes:

«Det kom forslag om å slå barnehagene konkurs for så å gjenoppstå og kreve stimuleringstilskudd.»

Tilbake i 2010 ville Regjeringen ta overskuddet fra barnehager som gikk konkurs.

– Dette er jo kommunisme. Her legger man opp til konfiskering av privat eiendom. Derfor mener vi det kan være i strid med menneskerettighetene, sier Olsen.

Det er ganske innlysende at slike tiltak kan være skremmende for private investorer som vurderer å bruke penger på barnehager.

Når da pengene til de offentlige barnehagene blir mindre, blir også pengene til de private mindre. Kombinert med en makspris, vil mange barnehager få røde tall i sine regnskap.

«Det er nesten blitt en regel at staten underfinansierer nye lovfestede krav. I barnehagene blir det ekstra vanskelig å tilpasse seg ny finansieringsordning.»

Det finnes ganske mange saker vedrørende barnehager og problemer med det offentlige byråkratiet, etater og reguleringer.

«Hilde Christensen, eier av Småstrilane barnehager på Sotra, har ventet mer enn et år på å få refundert sykelønnsutbetalinger. Firmaet har nå 675.000 kroner utestående i sykelønnsrefusjon hos Nav, skriver Bergens Tidende.» VL.no

I Kristiansand ble det ganske dramatiske kutt i tilskuddene, som rapportert på NRK.no

og her på barnehage.no, hvor det står skrevet:

«– Jeg ble tatt litt på senga da jeg så tallene. Dette var veldig, veldig overraskende, sier styrer Thore Aas i Solkollen barnehage.
– Vi ble forespeilet et avvik på én prosent, nå er det mellom 11-13 prosent, påpeker han.»

Flere eksempler finner du både her og her og her.

Kontantstøtten

Jeg vil legge til noen ord om kontantstøtten. Regjeringen har sagt at de ønsker å fjerne kontantstøtten helt siden 2005 da de kom til makten. Nå har det endelig kommet politisk melding om en forandring, fra august 2012. Men, de fjerner den ikke, de gjør bare noen grep i et håp om å påvirke innvandrerfamilier til å ta sine barn i barnehagen tidligere. De har redusert kontantstøtten så lenge de har vært i makt, ettersom den ikke har økt i takt med inflasjonen som de selv forårsaker.

Dette viser hvor riktig det er, at ingenting forandrer seg, som jeg har skrevet om gjentatte ganger. Det at Regjeringen ikke har fjernet kontantstøtten, viser at det er liten politisk gjennomføringsvilje. Endringen er å gi mer penger til barn som er 1 til 1,5 år på 5000,- og kutter støtten ned til 3303 frem til barnet er 2 år.

Som et konkret eksempel på hvordan dette skaper ustabilitet og vilkårlige vilkår, er for min egen familie. Vi har begge to jobbet og betalt skatt fra vi var 17 år. Kontantstøtten har eksistert siden 1998 og dette er noe vi har bidratt for at andre familier skal kunne utnytte. Vi hadde selv planlagt å kutte ned på jobb for å tilbringe mer tid med vår datter mens hun er 1 til 3 år.

Vi faller midt mellom endringene. Vi vil ikke få glede av økningen for 1 åringene fordi endringen skjer på tidspunktet vår datter er 1,5 år. Samtidig får vi støtten kuttet ett helt år.

Det som skjer, er at vi går glipp av mange tusen i kontantstøtte samtidig som vi må betale mange tusen for barnehageplass vi egentlig ikke ønsket å bruke. Vi blir straffet på 3 måter samtidig. Kunne vært et godt alternativ å gjøre denne endringen for alle nye barn som blir født, fremfor å la familier som har fått barn tidlig i 2011 få lide maksimalt.

Stabile vilkår

Løsningen er selvsagt stabile vilkår, dette er viktigere enn noe annet for økonomien. Stabile vilkår vil føre til mer langsiktige investeringer. Stabile vilkår vil føre til bedre forståelse av «spillereglene» i markedet. Stabile vilkår vil føre til mindre konkurser. Stabile vilkår vil føre til færre som klarer å bli rike på svindel.

Kontantstøtte burde kun vært et tilbud til de fattigste i samfunnet, de som virkelig har behov. Jeg er selvsagt ikke tilhenger av offentlige tiltak som dette, men når man først blir lovet en tjeneste som man betaler for, da forventer man å få den tjenesten levert. Hvordan ville folk reagert hvis staten en dag fant ut at den ikke lengre ville oppholde sitt løfte om pensjon, feriepenger, penger til julegaver, trygd og andre tiltak de gjør for oss?

(Foto av glasseyes view)